Og da var den katta ute av sekken

Jobben min er å vekke seksuell energi. Jeg må smake litt på ordene. De er voldsomme til og med til meg å være. Og nei, de betyr ikke at jeg vandrer rundt og gjør alle gale av lyst og begjær. Hadde vært en kul jobb det også. Helt i tråd med arketypen min – Afrodite – som dukket opp da jeg leste Deepak Chopras Syncrodestiny.

Men. Jeg vil gjøre folk selvforsynte. Glade. Snille.

For når den seksuelle energien våkner blir det mer av oss. Litt glimt-i-øyet rampethet. Tiltrekkende på en rå måte. Vi setter sunne grenser. Også seksuelt. Og hverdagsslemhet er ikke lenger noe for oss.

I går ble jeg intervjuet av Dagbladet. Følelse da jeg kom hjem av at nå blir ingenting det samme mer – at nå blir jeg en outkast, en paria – kanskje en de ler av: «Hun dama som har sex med jordbær vet du». Og ja, jeg snakket om jordbær i intervjuet. Det å virkelig åpne sansene, ikke bare slenge bæret innpå. Kjenne det mot leppene, mot tunga. Kjenne duften i nesa. Smaken. Jordbærsaften som sprer seg i munnen. Og ja, selvsagt får jeg energiorgasme av sånt. Fylle alle sansene med jordbær. For som jeg sa i går. Sansene er en åpen portal inn til seksuell energi, til energiorgasmer.

Ja, men hva med bordet da? Tenner du på det og, kom det kjapt. Jeg lo det unna. Men så lot jeg hånda gli over malt hvit furu. Kjente teksturen lugge lett mot fingertuppene. Og jammen ga det ikke resultat det og. Stive brystvorter og «utslag», en energiorgasme som gjør at hodet bikker bittelitt bakover. Og ifølge journalisten rødmet jeg og. Ikke så rart. Et bord da!

De var superhyggelige båe fotograf og journalist. Vi snakket i to og en halv time. Fotografen fyrer non stop. Etter 30 år som fotograf i Dagbladet er han like mye med på intervjuet som journalisten.

Noen emner kan jeg snakke om på innpust og utpust i timevis. Sex, seksualitet, seksuell energi. Oh yes. Fordi det er det viktigste som fins. Og alle har vi seksuell energi, vi har bare glemt den litt bort. Som sexlysten. Og energiorgasmer er som å lære seg å sykle, man må øve, man må gjøre det, men uten forventinger da. Som jeg sa om igjen og om igjen da workshopen begynte: Intensjonen er at den seksuelle energien skal våkne og øke – og intensjonen er å ha en energiorgasme eller ti. Paradokset er: Ingen forventinger.

En uke før intervjuet var jeg kjempestressa! De som sa de, skulle komme svarte plutselig ikke. En sa ja, to sa nei. Lista ble verken lengre eller kortere – men fylt opp av masse kanskje.

Så drømte jeg en natt. Jeg husker ikke hva. Jeg husker bare at jeg drømte at det ville gå bra. Enten det kom mange, noen få – eller ingen. Og den følelsen bare holdt seg. Fra søndag til mandag tikket det inn masse tekstmeldinger. Jeg kommer jeg. Fra mennesker jeg ikke hadde på telefonlista engang. Og da jeg kom halsende ned etter intervjuet, tissetrengt og tørst og skulle åpne lokalet og få på musikken – da var det fullt av folk som ventet på å komme inn. Nære venner, bekjente, Facebook venner. De visste hva de gikk til – Dagbladet – men kom likevel! For meg.

Og så skifter jeg ham til vill og gal Shake Up! Gudinne. Nekter meg ingenting. «Mmmmmm, kjenn de sexy knærne». Og ta på deg selv! La oss skrike så høyt vi kan. Alt enkelt, uskyldig og fint til explicit lyrics og explicit Liv. Folk fniser litt brydd. Men følger instruksjonene. Danser, rister, nyter. Energien bare vokser og vokser. Hele jeg rister. Energiorgasme på energiorgasme foran åpent kamera. Vi lager lovetunnel og lar alle gå igjennom: Se denne vakre kvinnen, se skjønnheten hennes – se denne vakre mannen, se skjønnheten hans – gi henne all din kjærlighet, la denne utsøkte energien bølge over han. Klemmer. Øye-møter. Hjertemøter. Delingsrunden gir tilbakemeldinger som gjør meg bare dypt rørt.

Så er det foran kamera. Jeg er tøffere enn toget nå. Fylt av energien. Seksuell energi. Jeg tror jeg må ha sagt seksuell energi minst 500 ganger. Jeg flørter med kamera. Sier at jeg ønsker meg Shake Up! i Oslo Spektrum – og kjenne hvordan energien sprer seg over Oslo og gjør alle glade og snille.

I bilen kommer det skam og skyld og «hva har jeg gjort». Men natta, drømmene og Reiki på morgenkvisten er snille. Jeg føler meg som Wonder woman når jeg står opp.

«Men det er jo bare kult, mamma», sier datter. «Det er in å snakke om kropp og sånn nå. Og hvis folk reagerer, så er det alltid noen der ute som trenger å høre det. Du skal alltid si det som må sies.»

Stolt beskriver knapt nok hva jeg føler for datter.

Så da er katten ute av sekken, pus ute av posen:

«Jeg jobber med å vekke seksuell energi».

7. juli 2022

Noen ganger må man bare hoppe i det

en langtur rundt grøten

Etter altfor mange timer foran Macen er det tur. Eller «Nå MÅ du på tur Liv». Jeg pakker håndkle og setter kursen for badevannet.

Men jeg vil ikke på tur. Og jeg vil i hvert fall ikke bade. Enda juni er rett rundt hjørnet og det begynner å bli varmt i vannet (i forhold til februar, mars og april).

Bena subber i en katedral av yr vårgrønn blåbærlyng med rosa og blå klokker. Trærne har tatt på seg lysegrønn granskudd-skrud. Bjørka skjærer i øynene i all sin gnistrende våryre.

Var det snø da jeg gikk her sist? Ja. Klatter her og der i de mørkere søkkene.

Lysegrønt har sin effekt. Gleden over å bevege meg i våren begynner å boble i årene. Godt med tur. Godt med na-tur. Frisk luft. Et ørlite solglimt. Helt stille. Bortsett fra disse hersens flyene på vei til og fra Gardermoen. Det var så stille en stund. Nå står de i kø over himmelen. Jeg later som de ikke er der og finner stillheten. Godt.

Men bade vil jeg ikke. Så jeg lar meg selv få slippe. Tenker – hva om jeg går til Prekestolen? Ja, den lokale utgaven da. Og tilbake mellom kjempegranene i Djupdalen? Jo! I bakhodet sukkes det av lettelse – da er jeg langt unna badevannet. Skyver bort tanken som melder seg «Liv, hva er egentlig greia, du elsker jo å bade, året rundt!».

Og hva er egentlig greia. I oktober hadde jeg plutselig ikke lyst. Det ble bad da og. I desember og. Og februar og mars. Men oftere og oftere så skulket jeg.

Jeg strener opp bakkene mot Prekestolen. De siste meterne har søylegang av svære granlegger, grove i barken. Klatrer opp stigen – og lar syn og sanser ta inn hele Nedre Romerike. Øyeren. Svenskegrensa i det fjerne. Utsøkt. Og så får jeg den smarte ideen å prøve å finne sykkelstien noen påsto var dukket opp fra toppen av Holterkollen og over.

Akkurat i dag er det jammen folk i skauen og – mot normalt. Så jeg spør. Han trekker på det. «Njeeeeii, men fortsetter du så går det en sti mot Busterudvangen og en mot Spikertjernshytta sier han.» Og jeg er brått på vei mot Busterudvangen. Kommer lenger og lenger unna vannet merker jeg. Litt slappere i sprettene ramler jeg inn på tunet til Busterudvangen. Er for rastløs til å sitte, ikke spør – så jeg får den briljante ideen å endelig finne stien rundt Nordre Ryggevann. For det må jo være denne, tenker jeg og strener av gårde. Det går litt tråere nå.

Jeg merker selv at jeg strener i feil retning. Og stien lovte faktisk at jeg ender opp på Skedsmokorset. Nei, det vil jeg ikke. Så jeg skrur på mobilen. Stønn. Åpner Google. Stønn. Og vi er helt enige jeg og Google. Feil retning.

Jeg sikter meg inn mot Ryggevann, strener gjennom skauen. Måsa og lyng. Fint. Og finner stien! Men i stedet for å gå rundt vannet og ned til bredden – jeg vil visst ikke dit - snur jeg meg og bestemmer meg for å se hvor den egentlig munner ut. På Busterudvangen viser det seg. Anonymt til høyre noen meter inn fra stien jeg strente av gårde på.

Nå er jeg sliten. Skikkelig sliten. Og tilbake på Busterudvangen.

Og tanken på et bad kjennes ikke så ille ut nå. Jeg lover til og med meg selv at nå er det nok – nå skal jeg bade så mye jeg kan. Hver dag som før. Som jeg alltid har elsket.

Så ja. Jeg er klar nå. Bade. Men når jeg har gått stien ned til nordenden av Rygge-vann, mellom bratte blanke gigantiske steinblokker og gammel skog, smyger det seg inn en tanke om at «jeg må jo ikke hvis jeg ikke har lyst».

Og det er da jeg kjenner den igjen. Tanken som startet hele «bade uansett grader». En julidag ved Sperillen i sol og jeg tenkte – uff, det er kaldt. Og jeg ble helt blek. Hva skjer? Og lovte meg selv på tro og ære at jeg skulle bade, uansett. Og kom meg uti vannet. Og nøt det. Og det løftet har jeg holdt. Til oktober i fjor.

Så jeg bader. Kler av meg. Skritter ned stigen (jeg klarer å skritte pent over edderkoppnettet på øverste trinn). Det ER kjølig. Og uendelig godt. Og jeg kjenner meg som Wonder Woman der jeg fylt av ny energi traver opp bakkene hjem.

Er det så viktig å bade i kaldt vann da? Selvfølgelig ikke. Men det handler om å hoppe i det.

Snakk om å gå langtur rundt grøten.

29.05.22

Dronning-pus i sin søteste dronning-søvn

Energi-liv og røre

- om å lære bort Reiki og musejakt

Og det er midt under gjennomgangen av symbol tre, strek for strek på tavla på online Reiki 2 kurs at den dukker opp. Egentlig bare som en skygge i øyekroken. En rask liten pelsete bevegelse under godstolen.

Og jeg faller ut av symbolet og inn i hverdagen og ordene stokker seg og «var ikke det?».

Jo. Det var. En mus.

Og det er jo ikke noe problem, eller unaturlig, når man bor i skogen. Med to katter. En en dreven musejeger (pluss en og annen fugl, falggermus og større småvilt) – og en dronning som holder seg til firfisler og sommerfugler og øyenstikkere.

Og så meg da. Katte-eier som har dårlig samvittighet for å klippe gresset, luke ugress og sette bøtta ned – skal det gresset ofres, eller det – eller sette opp pallekarmer der det vokser blomster – som redder insekter fra vanntønna (hva skal de opp i alt det der vannet å gjøre?) – og jobber hardt med meg selv for å klippe gressløk og spise det jeg dyrker.

For alt dør jo bare! I skogen. Og overalt. Og jeg skal jo også dit. «The circle of life». Spise, bli spist, bli til jord. Jeg løser det med å gi kjærlighet. Til maten når jeg plukker, tilbereder og spiser. Og prøver å ikke være sentimental. Det er jo sånn på denne planeten. Og jeg fyrer da med ved. Klasker mygg. Og spiser hver dag.

Og jeg har katt. Så tilbake til mus.

Han har vært grei lenge nå, hankatten. Han har tatt pent livet av det han har med hjem. Spist det meste med innlevelse. Inntil for et par netter siden. Da ble den første levende musen tatt med inn. Han koste seg lenge med å jakte den. Heldigvis kom musen seg inn bak bøkene i hylla – og selv om hann-pus gravde ut «sommerboken», «The Scarlet letter» og ymse av Paulo Coelho – så var musen like trygg. Til dagen etter. Da ble den fanget og fortært, med stor innlevelse, av ham-pus.

Og tror du ikke han hadde med seg mus hjem i natt og. Som han slapp opp i senga mi. Jeg våkner og det gjør dronning-pus også. Til da i sin søteste pelskledde dype puse-søvn. Musen har lettere panikk. Store åpne flater, etter møte med kattekjever. Så den gjemmer seg som best den kan.

I pelshaugen som bare ligger der.

Utrykket på dronning-pus når hun bråvåkner og står i senga, av en mus som gjemmer seg under magen hennes. Ubeskrivelig. Hun går enhver tenåringsjente og «what?» en god gang.

Det er da han kommer løpende til hankatten. Med små knirkende tilrop på kattemål. Mjauingen er jo mest til oss folk – overtalende babyrøst med bløte vokaler. Seg imellom snakker de kattsk. Og det er da dronning-pus våkner på ordentlig. Hun kaster seg etter musen, til flere muntre små knirkende tilrop: «Bra!». Blir liggende å vokte på den der den stikker av under senga. Y-y-y-n-n knirker han. «Nå har du skjønt det!»

Åh nei! Han lærer opp søsteren sin til å bli en musejeger!

Ikke før symbol tre dagen etter titter den frem igjen. En rødbrun pels-skygge under godstolen. Jeg samler meg og fortsetter undervisningen. Og så kommer det matpapirlyder og romstering fra bak-stolen. Jeg lar eleven øve. Smyger meg bort og bærer hele sekken ut. Fjerner matpakka (heldigvis ubeseiret) – solkremen – og der, under solbrille-etuiet ligger et stort eksemplar av arten, temmelig flat i et forsøk på å ikke synes. Et halvsekund etter er det frihet og flukt over plenen for musa.

Nattas opplæring i musejakt er over. Og jeg kan fortsette opplæringen i Reiki 2 og symbolene.

For et energi-liv og for en røre.

23.05.22

Puritanisme og porno

hvordan seksualitet ble helt feil